Opprinnelse og alder
I pinscherkullene ble det i blant født dvergpinschere som i tidligere tider ble avlivet. I 1870 begynte man og avle på miniatyrene, først og fremst av konge og adeler som selskapshund og vakthund, slik at de ble avlet frem i mindre størrelse. Rasen ble første gang omtalt her i landet da Dronning Maud kom til Norge i 1905 med en dvergpinscher fra England.

Dvergpinscheren kommer opprinnelig fra Tyskland. Den er livlig, temperamentsfull, selvsikker og balansert. Dette gjør den til en trivelig familie- og selskapshund. Ved det forrige århundreskiftet fantes det svært mange dvergpinschere. Stamtavler fra 1925 inneholder opptil 1300 hunder. Av de mange fargevariasjonene avler man i likhet med mellompinscher de ensfargede i hjorterød, rødbrun til mørkebrun, og i sort og tan på lakksort med røde eller brune (tan) tegninger.

 Lynne, væremåte og utseende
Rasen er rask, aktiv og leken. Har man en matglad dvergpinscher sies det att man kan lære den hva som helst. Den elsker og arbeide og liker alle aktiviteter som lydighet, agility, spor og er en populær utstillingshund. Den tynne pelsen kan gjøre att den kan bli vanskelig å motivere på regnværsdager og kalde dagar med hensyn til lydighet.

En dvergpinscher kan bli en perfekt familiehund, om alle i familien bytter på og aktivere og gi den mat og så videre. Hvis ikke har den en tendens til å bli en enmannshund. Til tross for at den er så liten kan den bjeffe en del og bør trenes på og ikke vokte. Hunden/rasen krever kunnskap og tålmodighet og absolutt ikke harde oppdragelsesmetoder. Fokus på aktivitet må ikke glemmes, en dvergpinscher er ikke en sofahund. Med humor, tid og konsekvent innlæring kan man få en lærevillig og arbeidsvillig hund.

Dvergpinscheren er en relativt frisk hund og lever lenge; 15 år er ikke uvanlig. Det anbefales at avlsdyr er uten anmerkninger med hensyn til øyne og patella.

Den offisielle raseklubben for dvergpinscher er Norsk Pinscherklubb.

Dvergpinscheren skal være en forminsket avbildning av pinscheren uten å gi ett dvergaktig inntrykk. Dens elegante, kvadratiske kroppsbygning synes tydelig under den korte slette pelsen. Hodets totale lengde (fra nesetippen til nakken) skal tilsvare halvparten av ryggens lengde (fra manken til halefestet).

Størrelse og vekt
Mankehøyde: Hannhunder og tisper; 25-30 cm
Vekt: Hannhunder og tisper; 4-6 kg